Vurdering og læring

Formativ vurdering. Illustrasjonsfoto: Merrimack College (flickr.com)

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.0 Generic License. 

Jeg husker ikke så mye av egen skolegang, men mener å huske at mye av det jeg nå vil kalle vurdering (den gang hadde jeg vel knapt hørt ordet) på ungdomsskolen gikk etter følgende formel: En viss periode undervisning om et emne, deretter prøve. Etter prøven - nytt emne. Deretter ny prøve. Osv. Osv.

Summativ og formativ vurdering
Mange år senere lærte jeg at dette kalles summativ vurdering, en vurdering nærmest for å oppsummere læring, en sjekk av hva eleven kan uten annen hensikt enn å dokumentere læringen (for eksempel for å sette standpunktkarakter i et fag).
Motsatsen til dette er formativ vurdering - en vurderingsform som skal fremme læring. Vurderingen skal være slik at elevene kan lære av den.
Kunnskapsløftet forutsetter at denne vurderingsformen blir benyttet. Stikkord her er tilbakemeldinger (og fremovermeldinger), underveisvurdering og Utdanningsdirektoratets prosjekt Vurdering for læring. Et bærende prinsipp er altså at vurderingen skal øke læringen, ikke bare måle den. Dette er da også forskriftsfestet i forskrift til Opplæringsloven.

Kompetanse
Kunnskapsløftet består av komptansemål - formuleringer som viser hva slags kompetanse elevene skal ha etter endt utdanning. Kompetanse blir gjerne definert som en størrelse i tre dimensjoner - kunnskaper, ferdigheter og forståelse. Kompetansemålene sier altså noe om hva elevene skal vite, kunne og forstå.
For mange elever er kompetansemålene kompliserte. De er skrevet i et språk vi ikke kan forvente at alle elever forstår - det kan være vanskelig nok for lærere. Kompetansemålene må derfor operasjonaliseres og denne operasjonaliseringen er det lærere som gjør. Operasjonalisering betyr å gjøre kompetansemålene om til konkret undervisning. Hva skal læres? Hva skal eleven kunne? Når er målet nådd? Dette må læreren konkretisere i læringsmål og vurderingskriterier, formulert i et språk elever og foresatte forstår.
Når læringsmålene er definert kan undervisningen og vurderingen planlegges. Hvilke aktiviteter skal elevene gjøre for å nå målene - og hvordan kan læreren vite i hvilken grad elevene har nådd målene? Dette er spørsmål lærere må ha et gjennomtenkt forhold til.

Fordi

Undervisning og vurdering henger nøye sammen. Udirs prinsipper for god underveisvurdering går blant annet ut på at elevene skal vite hva de skal lære og at de skal få råd om hvordan de kan forbedre seg. Dette innebærer klare læringsmål før undervisningen og gode tilbakemeldinger/ framovermeldinger underveis. På denne måten blir læring og vurdering to alen av samme stykke.

Henning Fjørtoft beskriver i boken Effektiv planlegging og vurdering (Fagbokforlaget 2016) metoden "baklengs planlegging". Metoden går ut på at planleggingen av undervisningen begynner med beskrivelse av kompetansemål/ læringsmål og vurdering, og ikke av læringsaktiviteter. Læringsaktiviteter velges/ planlegges til slutt som en følge av målene og hvordan vurderingen skal gjøres. 

En slik tankegang sikrer at læringen er styrt av mål (og ikke av aktiviteter) og at vurderingen er tilpasset målene.

Selv om jeg som nevnt har glemt mye fra ungdomsskolen, er jeg ganske sikker på at jeg lærte noe der - muligens på tross av utbredt bruk av summativ vurdering. Forklaring? Lærerne ga meg nok tilbakemeldinger - det var bare ingen den gang som kalte det formativ vurdering, vurdering for læring eller underveisvurdering.