 |
Foto: Magne Hagesæter, flickr.com
 |
Desverre ser nok ikke alle elever dette på helt samme måte. Tekst og litteratur blir et nødvendig onde for å komme gjennom skolen. Det vil si: skolens tekst og litteratur. For elevene (og alle andre), omgir seg med tekst i en eller annen form nesten over alt og alltid. Det har aldri vært mennesker på jorden som har omgitt seg mer med tekst i en eller annen form enn vi som lever akkurat nå.
Alle elever har, kan og bruker språk - både hjemme, på skolen og i andre sammenhenger. Selvsagt. Men ikke alle behersker skolespråket, måten språket blir brukt på i skolen. Vi snakker gjerne om primærdiskurs og sekundærdiskurs, der primærdiskurs er språk/ verdier elevene har i hjemmet. Skolen, idrettslaget, snap'en osv er sekundærdiskurser - arenaer som krever et annet språk enn hjemmet. De fleste av oss klarer å sjonglere mellom ulike diskurser uten problemer, men det kan se ut som om skolen er en sekundærdiskurs som ikke (alltid) får med alle.
Dette til tross for at det er et politisk mål at skolen skal utjevne forskjeller, ikke i parodibetydningen at alle skal blil like dumme, men at for eksempel familiebakgrunn ikke skal ødelegge muligheter for utdannelse og arbeid senere i livet.
En forklaring på hvorfor ikke skolen klarer å nå alle har med diskurser og språk å gjøre. Noen elever har tilegnet seg språk og verdier som er viktige i skolen i primærdiskursen (for eksempel en interesse for litteratur og et metaspråk for å snakke om litteratur). Andre elever har ikke tilegnet seg dette hjemme, og da blir det skolens jobb å lære dem språket som brukes i skolen.
Norskfaget er et dannelsesfag. Læreplanen sier til og med at norskfaget er sentralt for elevenes dannelse, kulturforståelse og identitetsutvikling. Norskfaget skal utruste elevene til å kunne delta i samfunnet.
Samtidig er norsk et redskapsfag. Faget skal utvikle elevens språkkompetanse. Dette er et mål i seg selv, men også en forutsetning for læring både i norskfaget og i andre skolefag.
En sammenheng mellom norsk som dannelsesfag og redskapsfag er det faktum at elevene (og alle andre mennesker i dag) omgir seg med tekst over alt og alltid. Å leve og fungere i Norge krever rett og slett bred tekstkompetanse (i alt fra å fylle ut et NAV-skjema til å vurdere om det punktumet i SMSen kan oppfattes spydig - burde det ha vært et smilefjes i stedet?).
Penne og Skaftun er to skoleforskere som er opptatt av litteraturens plass i norskfaget. De hevder at dagens elever har problemer med å skille fakta og fiksjon, hva som er sant og hva som er oppdiktet i tekster de leser. Dette er nok ikke bare elevenes skyld (det er det sjelden). Blandingssjangre er slett ikke uvanlig og skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa er mindre tydelig enn før (Penne 2010, s 117). For å bøte på dette trenger elevene metakompetanse i litteratur, kunnskaper og ferdigheter om tekst og om litteratur.
Dette kalles gjerne literacy. Literacy er et omfattende begrep det er vanskelig å oversette til norsk, men det innebærer kompetanse og ferdigheter i både å lese, men også å forstå og anvende tekst - i bred forstand.
Skaftun argumenterer i boken Litteraturens nytterverdi for at elevene trenger "bred teksterfaring". Dette trenger elevene for å forstå tekster i alle sammenhenger - i elevenes bevegelse mellom ulike diskurser. Litteraturundervisningen er da legitimert fordi den kan hjelpe eleven til dette.
Hva kan da gjøres i skolen og hvordan kan norskundervisningen utvikle elevenes tekstkompetanse?
Et klart mål må være å etablere en god skrivekultur og et fungerende tolkningsfellesskap i klassen.
Et kompetansemål etter 10. trinn under hovedområdet Språk, litteratur og kultur går på å kjenne igjen retoriske appellformer og måter å argumentere på. Å analysere ulike tekster; blogger, leserinnlegg, reklamer osv kan være en brukbar metode for å arbeide med dette kompetansemålet (og samtidig andre kompetansemål slik det ofte er i norskfaget). I en analyse vil elevene måtte forholde seg til tekst, de må skrive og/ eller snakke og opparbeider seg på den måten metakunnskap.
Analyse av tekst innebærer lesing av teksten. For å teste validiteten i egen forståelse er responsgrupper eller summegrupper egnede metoder. Elever kan etter å ha studert en tekst samtale om det de har lest. Dette er en metode som får alle elevene i gang - elevene slipper til og læreren slipper å måtte godta at det kun er to-tre elever som er aktive.
Skal vi holde oss til skjønnlitteratur nevner Penne problemet med å velge tekster å lese på skolen. Det er lett å ty til læreverkets antologi, men den består ofte av utdrag av romaner. Elevene får dermed ikke sammenhengen i teksten de leser - en sammenheng de trenger for å konstruere en fiktiv verden. Løsningen er like enkel som den er vanskelig. Les hele romaner i norsktimene. Men så var det alt det andre vi skulle rekke da...
Dette til tross for at det er et politisk mål at skolen skal utjevne forskjeller, ikke i parodibetydningen at alle skal blil like dumme, men at for eksempel familiebakgrunn ikke skal ødelegge muligheter for utdannelse og arbeid senere i livet.
En forklaring på hvorfor ikke skolen klarer å nå alle har med diskurser og språk å gjøre. Noen elever har tilegnet seg språk og verdier som er viktige i skolen i primærdiskursen (for eksempel en interesse for litteratur og et metaspråk for å snakke om litteratur). Andre elever har ikke tilegnet seg dette hjemme, og da blir det skolens jobb å lære dem språket som brukes i skolen.
Norskfaget er et dannelsesfag. Læreplanen sier til og med at norskfaget er sentralt for elevenes dannelse, kulturforståelse og identitetsutvikling. Norskfaget skal utruste elevene til å kunne delta i samfunnet.
Samtidig er norsk et redskapsfag. Faget skal utvikle elevens språkkompetanse. Dette er et mål i seg selv, men også en forutsetning for læring både i norskfaget og i andre skolefag.
En sammenheng mellom norsk som dannelsesfag og redskapsfag er det faktum at elevene (og alle andre mennesker i dag) omgir seg med tekst over alt og alltid. Å leve og fungere i Norge krever rett og slett bred tekstkompetanse (i alt fra å fylle ut et NAV-skjema til å vurdere om det punktumet i SMSen kan oppfattes spydig - burde det ha vært et smilefjes i stedet?).
Penne og Skaftun er to skoleforskere som er opptatt av litteraturens plass i norskfaget. De hevder at dagens elever har problemer med å skille fakta og fiksjon, hva som er sant og hva som er oppdiktet i tekster de leser. Dette er nok ikke bare elevenes skyld (det er det sjelden). Blandingssjangre er slett ikke uvanlig og skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa er mindre tydelig enn før (Penne 2010, s 117). For å bøte på dette trenger elevene metakompetanse i litteratur, kunnskaper og ferdigheter om tekst og om litteratur.
Dette kalles gjerne literacy. Literacy er et omfattende begrep det er vanskelig å oversette til norsk, men det innebærer kompetanse og ferdigheter i både å lese, men også å forstå og anvende tekst - i bred forstand.
Skaftun argumenterer i boken Litteraturens nytterverdi for at elevene trenger "bred teksterfaring". Dette trenger elevene for å forstå tekster i alle sammenhenger - i elevenes bevegelse mellom ulike diskurser. Litteraturundervisningen er da legitimert fordi den kan hjelpe eleven til dette.
Hva kan da gjøres i skolen og hvordan kan norskundervisningen utvikle elevenes tekstkompetanse?
Et klart mål må være å etablere en god skrivekultur og et fungerende tolkningsfellesskap i klassen.
Et kompetansemål etter 10. trinn under hovedområdet Språk, litteratur og kultur går på å kjenne igjen retoriske appellformer og måter å argumentere på. Å analysere ulike tekster; blogger, leserinnlegg, reklamer osv kan være en brukbar metode for å arbeide med dette kompetansemålet (og samtidig andre kompetansemål slik det ofte er i norskfaget). I en analyse vil elevene måtte forholde seg til tekst, de må skrive og/ eller snakke og opparbeider seg på den måten metakunnskap.
Analyse av tekst innebærer lesing av teksten. For å teste validiteten i egen forståelse er responsgrupper eller summegrupper egnede metoder. Elever kan etter å ha studert en tekst samtale om det de har lest. Dette er en metode som får alle elevene i gang - elevene slipper til og læreren slipper å måtte godta at det kun er to-tre elever som er aktive.
Skal vi holde oss til skjønnlitteratur nevner Penne problemet med å velge tekster å lese på skolen. Det er lett å ty til læreverkets antologi, men den består ofte av utdrag av romaner. Elevene får dermed ikke sammenhengen i teksten de leser - en sammenheng de trenger for å konstruere en fiktiv verden. Løsningen er like enkel som den er vanskelig. Les hele romaner i norsktimene. Men så var det alt det andre vi skulle rekke da...
